EØS-avtalen – avtalen nesten ingen ville ha

25 år har gått siden Norges utenriksminister Bjørn Tore Godal undertegnet EØS-avtalen i 1992. Den trådte i kraft i 1994, og var den mest omfattende avtalen som Norge noen gang hadde inngått. I årene etter har den utviklet seg videre, og har vist seg å få betydning på langt flere områder enn de fleste forventet i 1992.

Statsminister Erna Solberg og Jean-Claude Juncker, presidenten av europakommisjonen. Foto fra Norges delegasjon til EU.

Skrevet av Vidar Segtnan, daglig leder ved Trøndelags Europakontor. Først publisert i Nationen 23. mai 2017.

Vidar Segtnan, daglig leder ved Trøndelags Europakontor. Foto: Iselin Rønningsbakk

Da Stortinget godkjente EØS-avtalen høsten 1992, var det bare Kristelig Folkeparti som gikk inn for at EØS skulle være en selvstendig og varig løsning for Norge. Arbeiderpartiet så på avtalen som en midlertidig frihandelsavtale som sikret de fleste norske bedrifter tilgang til EUs indre marked, samtidig som partiet framhevet behovet for å finne løsninger som sikret Norge en plass ved bordet når framtidig regelverk skulle utformes. Høyre mente at EØS-avtalen sikret frihandel for industrivarer, men partiet understreket at det ikke anså avtalen som et selvstendig alternativ. Høyre hadde ambisjoner om mer enn et økonomisk samarbeid. Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mente at EØS ville begrense norsk handlefrihet på viktige områder, og stemte samlet mot avtalen.

Det var altså ingen stor entusiasme for EØS-avtalen da den i 1992 ble vedtatt av Stortinget med 130 mot 35 stemmer. Spørsmålet om norsk medlemskap i EU var på begynnelsen av 1990-tallet og er fortsatt et av de største stridsspørsmålene i norsk politikk. EØS-avtalen ble derfor et nasjonalt kompromiss som de fleste har kunnet leve med, og som har gitt grunnlag for stabile koalisjonsregjeringer av ulik politisk farge.

Europautredningen «Utenfor og innenfor» som ble ledet av Fredrik Sejersted, konkluderte i 2012 med at Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen har vist seg å være overraskende robust og fleksibel, men samtidig også en sårbar konstruksjon. Den er avhengig av et langvarig kompromiss i norsk politikk. Det er nok flere politikere på Stortinget i dag enn i 1992 som synes EØS-avtalen er en langsiktig, god løsning for Norge. Den gir norsk næringsliv tilgang til et stort europeisk marked, samtidig som vi kan føre vår egen landbruks-, fiskeri- og pengepolitikk. I skiftende økonomiske tider har det vist seg å være en fordel for Norge at vi har vår egen valuta.

En viktig forutsetning i EØS-avtalen er fri flyt av arbeidskraft mellom Norge og EU-landene. Dette har vært nødvendig for at antall sysselsatte i Norge har kunnet øke med mer enn 400 000 personer de siste 10-12 årene, noe som har gitt en sterk økonomisk vekst og velstandsøkning her i landet. EØS-avtalen gir også norske aktører mulighet til å delta i EUs mange utdannings-, forsknings- og innovasjonsprogrammer. På den måten kan Norge være i fremste rekke i Europa til å ta i bruk ny kompetanse og skape konkurransedyktige, framtidsrettede arbeidsplasser.

Men EØS-avtalen har også sine ulemper. Den viktigste innvendingen mot avtalen er at Norge har forpliktet seg til å overta EUs politikk og regler på et svært bredt felt, uten at vi er representert i beslutningsprosessene. Det demokratiske underskuddet er ikke en uventet effekt av EØS-avtalen, men en pris vi må betale for å få fordelene av å delta i et europeisk samarbeid uten å være medlem.
Flere ønsker nå en EØS-debatt i Norge, noe som har blitt mer aktualisert etter Storbritannias beslutning om brexit. En ny debatt om EØS kan føre til at dagens modell bekreftes med ny autoritet, men det kan også føre til usikkerhet om Norges tilknytning til Europa. Både de sterkeste EU-tilhengerne og de sterkeste EU-motstanderne i Norge angriper EØS-avtalen, særlig på grunn det demokratiske underskuddet. Etter min mening har EØS-avtalen gjennom snart 25 år vist seg å være en svært god avtale for Norge med langt flere fordeler enn ulemper. Det kan den også være i mange år framover.