EU / EØS

EU i dag

Europa kjennetegnes i dag av økt økonomisk og politisk integrasjon mellom EU-landene, utvidelse av unionen og økt regionalisering. Med Lisboa-traktaten av 2009 har Europaparlamentet fått større innflytelse, og EUs tidligere søylestruktur har blitt slått sammen i et rammeverk – Den europeiske union.

Det økonomiske samarbeidet er en viktig drivkraft i EU, men i kjølvannet har EU stadig utviklet seg på andre politiske områder. Miljø, forbrukerhensyn, sysselsetting og borgernes rettigheter er saker som i dag står høyt på EUs dagsorden. EUs vekststrategi Europa 2020 skal bidra til å skape vekst og sysselsetting i EU gjennom utvikling av en konkurransekraftig, kunnskapsbasert, miljøvennlig økonomi og et sosialt inkluderende samfunn.

10 nye land ble medlemmer i EU fra mai 2004, og Romania og Bulgaria ble medlemmer fra januar 2007, mens Kroatia ble medlem 1. juli i 2013. I tillegg har Tyrkia og Makedonia status som kandidatland, samt at det vurderes nye EØS-lignende avtaler med andre naboland gjennom naboskapspolitikken.

Det finnes hundrevis av regioner (fylkesnivå) i Europa.

Sterkere regioner

Over 70 % av alle EU-direktiver har betydning på lokalt og regionalt nivå. Siden opprettelsen av Regionskomiteen i 1994 har regionale myndigheter fått økt innflytelse og makt i utformingen av EUs politikk og lovgivning ved at de må konsulteres innenfor de fleste politikkområder.

Målet med EUs regionalpolitikk er å utjevne regionale forskjeller i henhold til økonomisk utvikling og levekår, samt skape mer attraktive, innovative og konkurransedyktige regioner i Europa.

Utvidelsen av den europeiske union fra 1957 til 2007.


EØS-avtalen

Norge har en rekke formelle og uformelle samarbeidsformer med EU og er tett vevet sammen med de europeiske landene gjennom historiske bånd, verdi- og rettsfellesskap, samt høy grad av økonomisk integrasjon og politisk samarbeid. Den viktigste avtalen mellom Norge og EU er den nevnte EØS-avtalen. Avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og omfatter 28 EU-land samt EFTA-landene Island, Liechtenstein og Norge, og samler dem i et indre marked.

EØS-avtalen gir Norge:

  • Fri handel med industrivarer og fri bevegelse for kapital, tjenester og personer
  • Felles konkurranseregler (konkurranseregulerende samarbeid, statsstøtte og offentlige monopoler) og harmonisering av selskapsretten i hele EØS-området
  • Adgang til et felles marked for offentlige anskaffelser
  • Samarbeid om blant annet miljøvern, utdanning, forskning, forbrukerspørsmål og sosiale spørsmål
  • Felles beslutningsprosesser hvor nye EØS-regler vedtas ved enighet mellom EFTA og EU
  • Egne EFTA-organer (overvåkningsorgan og domstol)
  • Deltakelse i EU-programmene, som omfatter alt fra forskning og innovasjon, utdanning, kultur, ungdom, helse osv.

EØS-avtalen gir derimot ikke Norge:

  • Deltakelse i fellesorganer i EU som Det europeiske råd, Rådet for den europeiske union, Europakommisjonen, Europaparlamentet og EU-domstolen
  • EUs tollunion, det vil si deltakelse i EUs felles handelspolitikk overfor ikke-medlemsland
  • EUs felles landbruks- og fiskeripolitikk.
  • Samarbeidet om utviklingspolitikken
  • Det regionalpolitiske samarbeidet
  • Samordning av den økonomiske politikken og den monetære union
  • Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken
  • Samarbeidet om justis- og innenrikssaker, men Norge og Island har en egen avtale om deltakelse i Schengen-samarbeidet for avskaffelse av personkontroll på grensene mellom deltakerlandene

EØS-midlene

EØS-finaniseringsordningene ble opprettet da EØS ble utvidet med ti nye land i mai 2004 – Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Litauen, Latvia, Estland, Slovenia, Kypros og Malta. Ordningene omfatter også Romania og Bulgaria. Norge bidrar med ca 3 milliarder kroner per år i perioden 2009-2014.

Målsettingen for EØS-midlene er å bidra til sosial og økonomisk utjevning i det utvidede EU og EØS. Det er også et mål å styrke kontakten mellom Norge og mottakerlandene gjennom ulike former for prosjektsamarbeid.

Landene i Europa som mottar EØS-midler.