Skottene ser til Norden

I kjølvannet av brexit ser britene etter nye organiseringsformer. I Skottland har den nordiske modellen vakt stor interesse.

Siden 2010 har Nordic Horizons – en uformell forsamling av skotske politikere, akademikere og andre samfunnsdebattanter – arrangert debattmøter i Edinburgh.

Den 9. mars var «Lessons from Norway» på agendaen, med fokus på hvordan lokaldemokratiet fungerer i praksis, og hvordan dette påvirker samfunnet på ulike områder.

Frode M. Lindtvedt, avdelingsdirektør for Lokaldemokrati, europapolitikk og internasjonalt arbeid i KS snakket om hvordan lokaldemokratiet er bygget opp i Norge. Foto: Iselin Rønningsbakk/MNEO

Frode M. Lindtvedt, avdelingsdirektør for Lokaldemokrati, europapolitikk og internasjonalt arbeid i KS. Foto: Iselin Rønningsbakk/MNEO

Norge og Skottland har flere fellestrekk: Begge har en befolkning på om lag 5 millioner mennesker, og en eksportindustri drevet av fisk og petroleum.

Men det er også forskjeller. Mens Norge etter den pågående kommunereformen vil ha 358 kommuner med respektive kommunestyrer, er det tilsvarende tallet for Skottland 32.

«Om det ikke fungerer – sentraliser det!»
I følge en granskning fra 2014 er Skottland fortsatt et av de mest sentraliserte landene i Europa. Den slår fast at et sterkere lokaldemokrati ville gjort Skottland «mer rettferdig, rikere og sunnere».

Highlands og Western Isles, som er én lokalpolitisk enhet, er like stort som Belgia. Dette innebærer at lokalpolitikere dekker ganske store geografiske områder, noe som kan være en utfordring for demokratiet.

Lokaldemokrati er den senere tid blitt et tema som går på tvers av de tradisjonelle politiske skillelinjene, og handler om opposisjon mot Edinburgh på ett nivå, og London på et overordnet nivå.

Store sosioøkonomiske forskjeller
Det er en kjensgjerning for skottene, og ikke minst for skotske politikere, at det er store forskjeller i levestandard i Skottland, også innenfor svært begrensede, geografiske områder.

Dersom man bor i Glasgow, kan man ha en forventet levealder som er hele ti år lavere enn i andre deler av Skottland – og den laveste i hele Storbritannia samlet.

Glasgow hadde et markert flertall for selvstendighet under folkeavstemmingen i 2014. Hele 53,49 prosent stemte da for skotsk uavhengighet.

Skottlands største by har slitt med helseutfordringer over flere år, uten at de har klart å komme disse problemene til livs. Sammenlignet med Manchester og Liverpool, er for eksempel spedbarnsdødeligheten i Glasgow 30 prosent høyere.

Glasgow-effekten
Helseutfordringene i Skottland, og problemene med å forklare dem, er blitt beskrevet som Glasgow-effekten. Enkelte forskere peker på underfinansiering, dårlige boforhold og gentrifisering som faktorer.

Ifølge en større helseundersøkelse publisert i 2015, har EU-land i Øst-Europa på flere helseområder gått forbi Skottland på enkelte indikatorer.

I Norge er de regionale forskjellene til sammenligning relativt små, men betydelige i Oslo-regionen. Dette er ifølge tall fra OECD en trend man ser i flere land, blant andre Sverige, Storbritannia, Belgia og USA.

Fra London til Edinburgh?
Besøkende til Det skotske parlamentet vil se en organiseringsform som inviterer til interaksjon og åpenhet i de politiske prosessene.

Det skotske parlamentet i Holyrood. Foto: Iselin Rønningsbakk/MNEO

Det skotske parlamentet i Holyrood. Foto: Iselin Rønningsbakk/MNEO

Men utfordringene med bred regional deltakelse i prosessene i Edinburgh kan bli en utfordring.

Flere kilder Trøndelags Europakontor har vært i kontakt med, forventer at en ny, skotsk folkeavstemning kan være på trappene i løpet av høsten 2018.

Et uavhengig Skottland vil i så fall kunne møte nye demokratiske utfordringer, selv om London er ute av bildet.