Mulighetene i EU

Studier og opphold i utlandet gjør ungdom mer attraktive på arbeidsmarkedet, skriver vår tidligere daglige leder Vidar Segtnan i en kronikk publisert i Nationen 9. juli.

Arbeidsledigheten i EU har gått jevnt og trutt nedover siden den var på sitt høyeste i 2013. De siste tallene fra Eurostat viser en gjennomsnittlig arbeidsledighet i de 28 medlemslandene på 7,1 prosent.

Så lav ledighet har det ikke vært på ti år. Ledigheten blant ungdommer under 25 år i EU har også gått kraftig ned de siste fem årene. Selv om det fortsatt er høy ungdomsarbeidsledighet i Hellas, Spania og Italia, er dagens ledighet blant ungdom i EU noe av det laveste vi har sett på 2000-tallet.

I Norge har vi hatt motsatt utvikling med en økende ungdomsarbeidsledighet de siste to-tre årene. Nå er rundt 11 prosent ungdommer her i landet arbeidsledig, og det er det høyeste ledighetstallet siden 2005. Vi er ikke lenger blant de ti OECD-landene med lavest ungdomsarbeidsledighet.

Erasmus+ er EUs program for utdanning og ungdom. Norske ungdommer, skoler og universiteter kan delta i Erasmus+ på samme måte som ungdommer og aktører i EUs medlemsland. En av målsettingene med Erasmus+ er å bekjempe ungdomsarbeidsledighet.

Ofte kan det være et gap mellom utdanning og de ferdigheter som etterspørres i en stadig mer globalisert verden. Erasmus+ skal bidra til at flere unge, gjennom studier og opplæring i andre land, opparbeider seg internasjonal kompetanse. Dette skal gjøre dem mer attraktive på arbeidsmarkedet i sitt eget hjemland, men også bidra til økt arbeidsmobilitet i Europa.

Da Erasmus+ var midtveis i gjennomføringen, fikk EU-kommisjonen utført en omfattende evaluering for å se om målsettingene med programmet blir nådd. Den viktigste motivasjonen ungdommene har for å studere eller å ha arbeidspraksis i utlandet, er ønsket om å lære et fremmed språk bedre og å bli kjent med et annet land og en annen kultur.

Evalueringen viste at arbeidsgivere legger vekt på internasjonal erfaring og egenskaper som åpenhet, nysgjerrighet, selvtillit og toleranse når de ansetter nye medarbeidere. Dette er egenskaper som kjennetegner mange Erasmus-studenter.

Evalueringen viser at ungdommer som studerer eller tar praksisopphold i utlandet, lærer mer enn de selv trodde før de dro utenlands. De øker sine sjanser på arbeidsmarkedet, og de får en bedre karriereutvikling. Faren for arbeidsledighet reduseres betydelig, og antallet langtidsledige halveres.

Mange norske universiteter og høgskoler er flinke til å benytte muligheten til å sende sine studenter til studieopphold i utlandet, og til å ta imot utenlandske studenter. Men det er store forskjeller mellom de ulike universitetene og høgskolene. De store universitetene som NTNU, Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo benytter seg i stor grad av Erasmus+, mens andre universiteter og høgskoler ikke er like aktive.

Videregående skoler kan også benytte seg av finansiering fra Erasmus+, blant annet for å sende lærlinger i yrkesfag på praksisopphold i utlandet. Her er det enda større forskjell mellom de ulike fylkene.

Noen fylker, som Trøndelag, Sogn og Fjordane, Hordaland og Oppland, har i mange år sendt et stort antall lærlinger på praksis i utlandet, mens andre fylker som Østfold, Buskerud og Vest-Agder i liten grad har benyttet seg av mulighetene for internasjonalisering av utdanning som Erasmus+ gir.

I motsetning til nasjonale midler som ofte fordeles fylkesvis etter elevtall, er det ingenting å hente fra Erasmus+ dersom en ikke legger til rette for gode prosjekter. Men utnyttes Erasmus+ aktivt, er det store muligheter til å finansiere studier og opphold i utlandet for ungdommer som ønsker å skaffe seg en fordel på arbeidsmarkedet.

I arbeidet med EUs langtidsbudsjett foreslår EU-kommisjonen å doble støtten fra nesten 15 milliarder euro i inneværende periode til 30 milliarder euro i perioden 2021–2027. I årene framover vil norske og europeiske ungdommer derfor få enda større muligheter til å ta del i Erasmus+.

Skrevet av: Vidar Segtnan, pensjonist, tidligere daglig leder ved Trøndelags Europakontor.

Foto: Pixabay.com

Denne kronikken ble først publisert i Nationen 9. juli 2018.