Tingenes tilstand i Den europeiske union: hvilken kurs stakes ut for et Europa i krise?

Denne artikkelen ble først publisert i Trønderdebatt.

Forfatter: Christofer Stenseth, Europarådgiver ved Trøndelags Europakontor

Onsdag 14. september holdt Europakommisjonens president, Ursula von der Leyen, den årlige State of the European Union-talen (SOTEU). Under denne årstalen er det sedvane at kommisjonspresidenten tar for seg suksesser og utfordringer fra fjoråret, samtidig som det annonseres en tydelig retning for det neste året. 

Bakteppet for årets tale var svært ulikt foregående år, med en fortsatt pågående krig i Ukraina, en energi- og strømkrise og en betydelig svekkelse av europeeres kjøpekraft. Både Kommisjonen og EUs medlemsland har en krevende jobb foran seg med å finne de riktige løsningene.

Kriser er imidlertid ikke noe nytt i Europa, og det er kriser av ulik art og størrelse som har skapt og formet dagens europeiske union. Unionens største reformer og suksesser er ofte en konsekvens av krevende situasjoner, illustrert de siste 10-15 årene gjennom finans- og gjeldskrisen og migrasjonskrisen. 

Gitt det mørke og krevende bakteppet var det på forhånd stilt store forventninger til von der Leyens ord, og hvilken kurs den tyske EU-kapteinen ville sette for fremtiden. Talen begynte med en verdig hyllest av den ukrainske motstanden og av dagens hedersgjest, en tydelig rørt ukrainsk førstedame, Olena Zelenska. Samlet har Europa så langt bidratt med over 19 milliarder euro, og Europa vil fortsette å gi, inkludert 100 millioner euro til gjenoppbyggingen av ukrainske skoler, et bidrag til fremtidens Ukraina. Dette er Europas takk til menneskene som siden 24. februar har beskyttet europeiske verdier fra Putins autokrati.

Europas befolkning betaler ikke med menneskeliv for å stå opp mot Putins Russland. Enkeltpersoner og næringsliv betaler imidlertid med høye energipriser, inflasjon og svekket kjøpe- og konkurransekraft. Dette er en ren konsekvens av det von der Leyen kaller verdenshistoriens strengeste sanksjoner mot et enkeltland. Det koster å si nei til autokrati, og på veien mot et grønt, fritt og demokratisk Europa skal det stakes ut en ny kurs, uten Russland.

Blant tiltakene som foreslås er redusert strømforbruk. Etterspørsel etter strøm skal ned 10% frem til 31. mars 2023, det kan bli en kald vinter i Europa. Kommisjonen ønsker også å sette et midlertidig tak på inntektene til såkalte «inframarginale» kraftprodusenter. Dette inkluderer for det meste fornybar- og kjernekraftselskaper som har tjent unormalt godt gjennom strøm- og energikrisen. Forslaget er å sette pristaket på 180 euro per megawatt-time. Det forventes at man gjennom pristaket vil hente inn over 140 milliarder euro. Det foreslås også et midlertidig solidaritetsbidrag fra fossilkraftaktiviteter. Disse midlene skal fordeles til de hardest rammede husholdningene og bedriftene. 

Mangel på energi kan imidlertid ikke bare løses gjennom sparing og omfordeling av inntekt. Von der Leyen ønsker derfor å etablere en europeisk hydrogenbank for å sikre investering og satsing inn mot Europas energifremtid og mer bærekraftig tilbud og etterspørsel. 

Venner er også viktige i krisetid. Russland var lenge Europas største eksportør av gass. Nå topper Norge denne statistikken. Norge og statsminister Støre ble takket for vennskapet, og for pålitelig energiforsyning. Mange europeiske stemmer har ønsket et pristak på gass, Støre har gitt beskjed om at prisene settes av bedriftene. Den største aksjonæren i Norges største gassprodusent, Equinor, er, for ordens skyld, den norske stat. Det er opprettet en arbeidsgruppe for å forhandle en avtale mellom Europa, Norge og gasselskapene

Europa er i endring. EU vil nok på sikt utvides med nye medlemsland, mulige kandidater er blant annet Nord-Makedonia, Moldova og Montenegro. Von der Leyen uttalte også støtte til opprettelsen av et europeisk politisk felleskap, en ny møteplass som skal samle og forene Europas land, utenfor EU-paraplyen. Det første møtet avholdes 6. oktober i Praha, og Norge er invitert. 

EUs egen struktur må også endres, for å ta innover seg en ny politisk realitet. I løpet perioden 1992-2007 ble fire viktige EU-traktater signert. I de femten årene siden Lisboa-traktaten ble signert i 2007, har statsledere kviet seg for nye store reformer. Traktatendringer er ofte er en tid- og ressurskrevende prosess og den tyske forbundskansleren, Olaf Scholz, uttalte nylig at prosessen fort kan oppfattes navlebeskuende for folk flest. Det er også stor uenighet knyttet til nettopp hva som bør reformeres. Det at kommisjonspresidenten denne uken tok til orde for reform, reflekterer dog omveltningene i det politiske landskapet og behovet for å gjennomføre en endringsprosess. Hva reformene vil innebære er fortsatt uvisst. 

Det som er sikkert er at Europa ser mot fremtiden. 

Året 2022 ble dedikert til ungdommen som i solidaritet med resten av samfunnet ofret en viktig periode av sine liv under koronapandemien. 

Året 2023 skal vies til ferdigheter. Ferdigheter som kreves for å omstille og endre Europa. Og Europa skal endres raskt. 

Det krever en stødig kurs for å nå Europas målsetninger og ambisjoner.

Ursula von der Leyen har pekt ut flere retninger, men selve kursen må stakes ut i fellesskap. Et fellesskap som også inkluderer Norge.